Just another day in the life of... a tard.. -iie..?

Jeg sitter her og gråter for meg selv.. Hvorfor spør du kanskje? Fordi Hoang viste meg en video. Det var fra Charity Workshopen til The Vibe som de hadde i desember. De samlet inn penger til Fond for barn med kreft. Klippet viste moren til Marikken som fortalte om hvordan det var å ha det, og det fikk meg rett og slett til å gråte. Grunnen er at for et par dager siden, så kom en veldig nær venn av meg og fortalte at moren hadde fått kreft. Jeg klarte så vidt å holde tårene tilbake da, i og med at jeg nettopp hadde møtt moren til denne personen, men det er så typisk at det verste skal se med de personene som fortjener det minst!

Det som gjør det enda verre er at noen måneder tidligere så døde 3 av besteforeldrene til vennen min, og dette skjedde i løpet av en måned. Deretter fulgte det med at moren prøvde å ta selvmord to ganger, og nå har hun kreft..

Dette er den harde realiteten som en person jeg virkelig er glad i må gå gjennom. Og helt ærlig, det suger. Det suger noe helt forjæævlig. (Unnskyld språkbruken, men for å nå frem til det jeg vil si så er det det eneste som faktisk kan få frem for fært dette er.) Og man vet som regel ikke hva man skal gjøre. Det er ikke mulig å si "jeg vet hvordan du har det", om du ikke har gått gjennom akkurat det samme selv. Dessutten, så opplever folk ting annerledes.

Hva kan man da gjøre? Jeg aner ikke selv. Er en grunn til at jeg sitter her og skriver dette innlegget. Men det gjorde virkelig et inntrykk på meg. Eneste jeg har sagt til vennen min er at jeg er her om personen trenger en skulder. For hva annet kan man gjøre?

Som Hoang sa, Livet er rett og slett urettferdig noen ganger. Og det er det også..

Beklager for en emosjonell blogg, men en blogg er til for å uttrykke følelser og tanker. Dette hadde jeg på hjertet her og nå, og det er vel en tankevekker til alle sammen. Sett pris på livet deres og det dere har kjært!